Foss, bål og regn // Livet, som er nå

Jeg våkner av regnet som treffer vinduet på soverommet mitt. Selv om det forteller om en våt dag i vente, så er det noe godt med det og. Som når jeg ligger i telt og regnet treffer duken, det føles vakkert. Går det an å si det, at noe føles vakkert? Jeg tror du ihvertfall skjønner hva jeg mener, du som føler det samme. Regnet føles litt trygt synes jeg, jeg vet ikke hvorfor. Jeg trenger heller ikke svar på det. Jeg tenner noen stearinlys i stua, jeg foretrekker det over kunstig lys. Jeg lager meg en kopp kaffe, aldri en morgenstund uten. Jeg ser utover skog og fjell mens regndråpene sakte finner sin bane nedover vinduet. Så undrer jeg, hva ville jeg gjort hvis jeg nå nettopp våknet i telt ute i regnet? Jeg ville gjort akkurat det samme som jeg gjør nå, tittet ut over skog og fjell, regndråpene hadde funnet sin vei nedover teltduken. Men, denne gode varme kaffen, den blir ikke varm av seg selv. Jeg måtte ha samlet ved og laget meg et bål. I tillegg så hadde regndråpene truffet ansiktet, og funnet sin vei nedover pannen og nakken. Åh, de følelsene får jeg ikke her inne. Regndråpene, som en lett berøring fra himmelen selv. Flammene som varmer hendene mine mens kaffevannet sakte kokes. Jeg må ut, og jeg vet nøyaktig hvor.

Livet, det er nå. Akkurat nå. Derfor må nå føles godt. Og her, her har jeg det godt.

Det er en bestemt lyd jeg elsker. Eller, det er mange lyder fra naturen jeg elsker, men denne lyden spesielt følger meg overalt. Når jeg tenker meg om så er det kanskje jeg som følger den. Denne lyden, av vann. Vann som renner, faller, bruser. Et steinkast fra mitt krypinn ligger en av de vakreste fossene jeg vet om. Den er så vakker, nemlig fordi du aldri forventer å finne den der. Et steinkast unna, på østlandet, nær byen, der finner du denne oasen. Noen meter fra veien inn i skogen møter du flere badekulper som i en jungel i Amazonas. Disse kulpene leder deg videre opp de glatte steinene, lyden øker. Bruset blir høyere og høyere. Vanndampen står høyt. Der er den, fossen. Jeg pleier å si fossen min. Folk ler. Men den føles litt min, og jeg er litt dens og. Vi prater ofte vi, fossen og jeg. Vi deler tanker og hemmeligheter. Jeg byr på kaffe, og den byr på et bad, god musikk og ro. Jeg kommer best ut av den avtalen, det er sikkert. Vannet vet hvor den har vært, men ikke hvor den skal. Den har tatt litt farge av det, noen kvister og litt jord her og der, men er alltid i bevegelse. Slik har jeg det og. Ja, kanskje du også har det slik? Det jeg vet er at livet, det er nå. Derfor må nå føles godt. Og her, her har jeg det godt. Jeg kan et litt annerledes ord, med viktig betydning, abditory. Det er et ord som beskriver et sted der du kan forsvinne, et gjemmested, om så bare for et øyeblikk. Jeg har alltid hatt et behov for et slikt sted siden jeg var liten. Denne fossen har med tiden blitt mitt abditory. Jeg har flere, men denne fossen er blitt en god venn. Det er et vakkert forhold vi har her innimellom juvet. Jeg strekker ut en hånd, og den legger igjen noen dråper med vann på håndflaten min. Noen ganger kjenner jeg de helt inn til hjertet. Så nå sitter jeg her i regnet, foran fossen min, med et perfekt lite bål som knitrer i takt med vanndråpene som treffer den. Jeg blir rørt. Det er så lite, det er så lett. Samtidig føles det som alt, absolutt alt. Det er ikke bare fossen som bruser her, men også blodet. Blodet bruser. Mens jeg varmer hendene på bålet, titter jeg opp mot himmelen. Jeg vet ikke om det er en tåre i øyekroken, eller en regndråpe. Jeg tenkte ikke så mye på det da, men det var nok begge.