Pusterom // Finnemarka

Man er nødt til å puste ut for å kunne puste inn ny og frisk luft. På samme måte må man kvitte seg med noe tankefyll for å kunne slippe inn nye urørte tanker.

Det er stille her. Eller, det er ikke stille i det hele tatt. Vinden suser og tar tak i alt den finner. Men for en vakker lyd. Blafringen i trærne, knitringen i bålet, krusningen mot kanten der jeg står.

Det er stille her. Ja, det er stille. Urørte tanker, nye drømmer slår rot. Det er dette rommet, dette pusterommet, som gjør det mulig. Tankene er der, drømmene er der, idéene er der, men de er gjemt bak moderne forstyrrelser og hverdagsrutiner. Derfor er dette rommet så viktig. Når jeg kommer meg ut hit, og den friske pusten fyller lungene mine, da skjer det helt naturlig. Skuldrene senkes, hjertet slår roligere, tankene samles. Det unyttige forsvinner, det urørte får ta sin fortjente plass. Det urørte får næring og rom til å vokse. Jeg vokser.

Du vet, det er ikke flammen som tar liv. Det er røyken man skal passe seg for. Ja, flammen kan brenne seg gjennom klær og brenne huden, men den kan ikke komme seg helt inn. Det er røyken som fyller lungene og stille forgifter oss fra innsiden. Slik er det også med disse moderne distraksjonene, alle andres meninger og tolkninger av verden, hverdagspresset. Vi skal alle være en del av og bidra til dette samfunnet, men til syvende og sist er vi selv ansvarlig for hvilken sti vi velger, hva og hvem vi velger å slippe inn. I en hektisk hverdag brenner det litt overalt, og det er ikke alltid så lett å kjenne røyken som forsiktig og sakte fyller lungene. Det meste går på autopilot fra dag til dag. Man slipper å tenke for mye, man bare gjør. Det hindrer veiene for nye impulser, muligheten til å se nye stier. Som et tre som har rast over en vei står vi fast. Vi må senke tempoet iblant, senke skuldrene, ta et dypt åndedrag, kjenne hjertet slå, og la tankene og følelsene få styre litt. Vi må kjenne litt på hvor vi er, hva vi gjør, hvem vi er med. Vi må puste ut røyken og puste inn frisk luft. Vi trenger et pusterom.

Finnemarka er et av mine pusterom. Den er meg nær, både i hjertet og i distanse. Jeg har gjort det til en av mine største prioriteringer å komme hit, så ofte som mulig. Ikke bare når jeg føler at jeg virkelig trenger det, men som et nødvendig proaktivt tiltak for min personlige helse, lykke og vekst. Finnemarka, stille vann, huler, majestetisk natur med masse historie. Så lett tilgjengelig. Så stor. Så stille. Iblant er den bare min, det føles sånn. Men mest sannsynlig sitter det noen på andre siden av vannet langt der borte og trekker inn den samme friske luften. Jeg håper ihvertfall det. Jeg tror det. Jeg håper denne sjelen på andre siden føler roen, som meg. Jeg håper vi begge går ut i verden med nytt giv imorgen tidlig, med et hjerte fylt av gavmildhet og kjærlighet. Med åpne armer og åpent sinn. Er vi heldige kanskje vi møter på hverandre. Da vil jeg se det i øynene dine. At du er som meg.

Følg reisen videre:

Instagram. @thomassagvik

Facebook: Thomas Andre Sagvik / Norwegian Nomad