Hardangervidda // En vinterjuvel
- Thomas Sagvik
- Apr 21, 2018
- 4 min read
Jeg har vært på mange turer til fots, med tung sekk og svett rygg. Lite visste jeg at jeg skulle befinne meg på en jegerhytte 3 mil inne på Hardangervidda, uten å ha gått én meter.
"Har du lyst til å bli med på en 2 dagers scootertur på Hardangervidda?" "Say again?! Selvsagt!"
Klokken 7:44 ringte alarmen, på en søndag morgen. Trang i øya og litt surrete i hodet, beveger hånden seg mot telefonen mens blikket fanges av en lys oransje stripe der det står, "Hardangervidda". Jeg har aldri våknet så raskt.
På onsdagen for én uke siden ble jeg spurt et spørsmål. "Har du lyst til å bli med på en 2 dagers scootertur på Hardangervidda?" Say again?! Selvsagt!
Hardangervidda. Her møter du de store viddene, dype og frodige daler, høye fjell, isbreer i det fjerne og blågrønne fjorder. Om vinteren ligger snøen som et mykt teppet over det hele og den eneste lyden du hører er en rype eller en rev i det fjerne. For et sted! Jeg har aldri vært der før nå, og for en måte å oppleve det på. Jeg ble kjørt 3 mil inn i det vakre vinterlandskapet på snøscooter, til en jakthytte med vill utsikt over fjellene som omringet oss. Solen har aldri kjentes sterkere og det måltes 38 grader i hytteveggen. At vi kun klarte å dra frem en solkrem med faktor 4 var til liten bekymring der og da. Å sitte i solveggen med en kald øl, i bar overkropp som garantert kom til å bli meget solbrent, kommer til å være et minne som vil være med meg for alltid.
Denne turen var en nytelse. En tur der jeg bare kunne slappe av, oppleve og la meg imponere av den ville naturen. Jeg visste hvor sjeldent dette var, og det var viktigere enn noen gang å bare være. Bare være i øyeblikket. Jeg har nok aldri vært mer i øyeblikket enn på denne turen. Solen stekte, pilsen var kald, og den eneste lyden på mils avstand var rypene som tuslet rolig rundt oss. Her oppe var det ingen menneskespor, men spor av rev, rype og jerv. Ett hundespann og én scooter var alt jeg så av mennesker på to dager.
Mot ettermiddagen gjorde sulten sin inntré, men ingen av oss ville ofre ett sekund av denne opplevelsen. Så maten måtte vente. Noen timer senere, når solen beveget seg bak fjellet, stekte maten på pannen inne i hytta. Røyken steg opp fra hytta med solnedgangen i bakgrunn. Det var 30 minutter til mat, og fjellet bak meg syntes ikke å være uoverkommelig på 30 minutter. Jeg bestemte meg raskt for å få med meg solnedgangen før mat. Jeg tok kamera i hånden, og fulgte revesporene opp fjellet. Reven hadde elegant tuslet oppå snøen. Jeg falt gjennom til knærne annethvert steg. Jeg er visst litt tyngre enn reven. Pulsen steg mens fargene på himmelen ble sterkere på toppen av fjellet. Det er en velsmakende gulrot for meg. Jeg pushet på. 15 minutter senere stod jeg der, med makspuls, i solnedgangen, med utsikt over Hardangervidda og Gaustadtoppen. Ville, snødekte fjell i vakre farger i alle retninger. Rypene sang meg inn i solnedgangen. jeg ville nødig gå ned til hytta på en stund. Men når matlukta rekker helt opp til fjelltoppen og kokken veiver med armene, og roper, "maten er klar!" Da ærer man kokken ved å møte til bords. Det angrer jeg ikke på. Mat smaker så mye bedre på tur. Resten av kvelden ble tilbrakt inne i jegerhytta med god mat, godt drikke og samtaler om livet.
Morgenen etter våknet jeg helt uthvilt. Jeg hadde sovet bedre enn på lenge. Kaffen kokte i stua mens morgenduggen rant nedover vinduet for å avsløre et fantastisk skue over fjell og vidde. Med lukten av bacon og egg fra hytta, nøt jeg flere kopper med kaffe til soloppgangen som varte i en evighet. Finnes det noe bedre? Jeg ville ikke reise. Jeg kunne vært der flere dager. Men iblant så er det godt å reise før man ønsker, så følelsene og inntrykkene er på sitt sterkeste. Minnene blir ofte bedre da. Vi avsluttet turen med noen timer på snøscooteren innover fjellet. Vi stoppet for å fotografere rypene som var samlet rundt hele vidda. Jeg har aldri sett maken. Dette er et minne for livet. Noe jeg alltid kommer til å drømme tilbake til, og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk denne muligheten.
Si JA! Til muligheter, sjanser, idéer, drømmer, initiativ. Ikke gi deg selv for mange sekunder til å vurdere og analysere hver eneste gang. Hopp på toget, se hvor det tar deg. Alltid ta sjansen til å oppleve nye ting, selv om ting kanskje virker å stå i veien. Flytt på de, og hopp i det. Får du en idé, utfør den. Ikke gi deg rom for å tvile og analysere for mye. Mine aller sterkeste opplevelser har kommet fra min impulsive "Ja-holdning". Jeg er klar for alt, alltid. Så gjør deg klar for å trå utenfor dørstokken i år. Eventyr venter.
Følg meg gjerne på sosiale medier for mer turinspirasjon og samtaler om livet.
@thomassagvik
@villmarksloggen
YOUTUBE
Thomas Sagvik
Thomas André Sagvik
Comentários